- Vi trykket på knappen og bestilte de to første Z-line-maskinene den dagen Norge stengte ned i mars 2020.

Det sier Leif Søbstad, utstyrsansvarlig i entreprenørfirmaet Søbstad AS, med base i Trondheim.

Med tre og et halvt års erfaring er det få i Norge som har lært mer om de elektriske Cat-maskinene enn dem.

- Vi kjøpte en 310 og en 320 Z-line – og i ettertid har vi skaffet oss en 320 Z-line til, sier Søbstad.

I tillegg har de elektriske hjullastere og en minigraver i utstyrsparken, så de er godt kjent med elektrifiseringen av anleggsplassene.

- Dette er drevet av krav fra Trondheim kommune, og Trøndelag fylkeskommune har så smått begynt å innføre krav om elektrisk maskinpark også, sier Søbstad.

- Søbstad var blant de aller første i Trondheim som tok sjansen på elektriske maskiner, sier Arne Røstvoll.

Han er salgsingeniør i Pon Equipment, og har jobbet tett med Søbstad – firmaet som har vært Pon-kunder siden 1965.

Med tre og et halvt års erfaring har Søbstad gjort seg mange og gode erfaringer med de elektriske Z-line-beltegraverne fra Caterpillar og Pon.

Annonsørinnhold produsert av Native Media for Pon Equipment

Z-line er en serie helelektriske maskiner utviklet av Pon Equipment i Norge.

Et lite, men dedikert team fra Pon Equipment AS bygget i samarbeid med Caterpillar en prototype som dannet grunnlaget for det som i dag heter Z-line – og som er tilgjengelig i 12-, 25- og 34-tonnsklassen.

- Alle som kjøpte Z-line så tidlig som oss var nok forberedt på at det ville bli et slags pilotprosjekt, sier Søbstad.

- Det var naturligvis litt «prøv og feil» det første året, men etter det har det fungert veldig bra. De elektriske maskinene er i drift på akkurat samme måte som andre maskiner, sier han.

Z-line-maskinene kommer til Pon Equipment som ferdige maskiner, uten dieselmotor, fra Caterpillar. Deretter monteres det elektriske drivverket inkludert batteriet.

- Resultatet er maskiner som har samme ytelse og egenskaper som dieselmaskinene – for teknologien ellers er den samme, sier Røstvoll.

Var elektrisk pilot

- Utfordringen med slike maskiner er det samme som for elektriske biler: Rekkevidde. Det går på antall timer i produksjon, sier Røstvoll.

I de fleste tilfeller kjører maskinføreren frem til lunsj, hvor ladekabelen settes i. Batteriet lades fra 50-80 prosent på en times tid, og etter lunsj kjøres maskinen frem til arbeidsdagens slutt.

Men noen ting krever langt mer energi enn andre.

- Maskinføreren bør unngå unødvendig transport. Belting krever mye energi, så de bør tenke seg litt om, sier Søbstad.

- Man må tilpasse arbeidsflyten litt, og sørge for å ha ladeløsningen nærme nok maskina. Da slipper vi å flytte den langt for å lade, sier han.

Utfordringen

Med den lange erfaringen har Søbstad opplevd at de ansatte har blitt «el-entusiaster» på anleggsplassene.

- Når det kommer til jobben Z-line-maskinene gjør, er de minst like god som diesel-maskinene, sier han.

Det lave støynivået og totalt fravær av vibrasjoner fra dieselmotoren gjør arbeidsmiljøet langt mer behagelig for de som kjører maskinen.

- De som kjører elektrisk er veldig innstilt på at dette er løsningen, sier Søbstad.

- Minst like god som diesel-maskinene

Ladeløsningene kommer i flere former. Blant annet er Trondheim kommune med på å tilrettelegge der det er mulighet for det – og i tillegg kjøres batteribanker ut på anleggsplassene for å kunne gi hurtiglading med 150 kilowatt effekt.

- Pon Energy Rental leier i dag ut aggregat som kan brukes, og vi tilbyr nå også batteribanker til utleie, sier Røstvoll.