Lastebiler
Lastebiler
Volvo FH ble betegnet som en revolusjon da den kom i 1993. Rolf Gunnar Veimo fikk en av de aller første som kom til Norge. Siden har det ikke vært noe annet merke for 61-åringen.
– Jeg er en Volvo-mann. Det tør jeg å innrømme, sier Veimo og ler.
Veimo er sjåfør for Leiv Sand Transport AS i Levanger, og ruller fortsatt rundt på norske og europeiske veier. Hans kjærlighet til Volvo er uforandret på disse tretti årene.
– Volvo har bestandig hatt gode, stabile og lettkjørte biler, er attesten hans.
Det var en fantastisk opplevelse. Den var rød, blank, fin og spesiell. Folk la merke til den.
Vi ber veteranen skru klokken tretti år tilbake i tid. Kan han huske følelsen det var å tre inn i Volvos nye flaggskip den gangen? Det var faktisk den andre bilen som ble registrert i Norge.
– Det var en fantastisk opplevelse. Den var rød, blank, fin og spesiell. Folk la merke til den. Selv om vi ikke skal si noe feil om F-en, var FH-en bedre og mer utviklet. Du fikk plutselig en motor som jobbet på langt lavere turtall enn tidligere og hytta var noe helt annet. Den hadde jo luftfjæring som ga mer komfort også, erindrer han.
Han kjørte sin første generasjon FH i tre år før han fikk en FH 16 470. Da var han faktisk enda mer imponert over fremskrittet enn noen år tidligere.
– Jeg husker det var som å komme til himmelen, for igjen var alt forbedret. Det var en bil som var robust og veldig sterk. 470 var mye da, i 1996. Det var en god arbeidskamerat som gikk mye i Nord-Norge, sier han.
Veimo har ikke kjørt lastebil hele tiden siden den gang. I 1997 hadde han en nesten-velt med hengeren som satte en støkk i trønderen. I et år med snødybder på over 2,40 meter, gikk det nesten galt ved Korgen, mellom Mosjøen og Mo i Rana.
– Hengeren stupte over ende og tok tak i rattet. Jeg regnet med at det skulle stoppe, så jeg ga gass. Men det stoppet ikke. Jeg kikket i speilet og så hengeren komme opp igjen, mimrer han.
Terrenget og snøen løftet hengeren tilbake. Ingenting var ødelagt på bil eller henger. Noen få fiskekasser måtte stables om, men også Rolf Gunnar Veimo hadde behov for justeringer.
– Da jeg kom tilbake sa jeg til Arild (Sand): «Jeg slutter å kjøre langtransport, for nå har jeg ikke mer flaks igjen». Etter det var jeg borte i syv år, forteller han.
Han skulle likevel returnere. Etter noen år med både truck og turbuss ble han til slutt lokket tilbake.
– Jeg er litt eventyrlysten, og da er dette riktig yrke, konstaterer 61-åringen.
– Det å kjøre nedover Europa, og spesielt med en Volvo som ordner det meste selv, er behagelig. Du har jo egentlig betalt ferie. Andre folk må betale for å reise på en sånn runde.
For selvsagt fikk han en Volvo da han kom tilbake, selv om det ikke nødvendigvis har vært helt gitt. På et tidspunkt på 90-tallet ble det knute på tråden mellom Leiv Sand Transport og leverandør Wist. Dermed ble et annet svensk merke dominant i Levanger-bedriften.
– Jeg er heldig, for jeg fikk fortsette med Volvo uten å gå ned på kne, sier Veimo og ler.
I dag er knuten løsnet opp, men fortsatt er Veimo Volvo-mann i Scania-land på Gråmyra. Kommentarene sitter derfor løst, men alt levert med glimt i øyet, og Veimo parerer.
– Det kommer noen stikk, men stort sett klarer jeg å svare for meg, og da blir det stille, sier Volvo-entusiasten og smiler.
I 2005 fikk han en ny 460-trekker. Igjen satt han bak rattet med et stort glis.
– Den hadde et helt annet fjæringssystem og detaljer i hytta som igjen var forandret til det bedre. Volvo har alltid vært veldig raske til å endre ting som ikke var helt maks, sier Veimo.
Det han selv kaller flaggskipet fikk han i 2012. En 750 tandem-trekker. I dag kjører han en Volvo 500 TC.
– 750-en er den beste bilen jeg har hatt når det gjelder trekkraft, den bare gikk og gikk. Hvis du tilpasser kjøringen og ikke går for tungt er den nyeste bilen bedre, og det er en komfortmaskin uten like, men 750-en var «Mister Muskel», sier Veimo.
Det å gå fra 750 til 500 var litt skremmende i starten, men jeg er imponert over hvor godt den drar.
I dag har han altså en I-Save og Volvo Connect-systemet plasserer ham på toppen både når det kommer til kjørepoeng og drivstoffeffektivitet.
– Det å gå fra 750 til 500 var litt skremmende i starten, men jeg er imponert over hvor godt den drar. Jeg kjører Steinkjer–Oslo raskere med I-Saven enn med 750-en. Da måtte du stå på litt mer liksom, men den nye bare flyter av gårde, sier han.
– Jeg hadde jeg aldri turt i å gire opp med en annen bil i Hitra-tunnelen med 10 % stigning, men det klarer denne. Den er kjapp, fortsetter Veimo.
Han justerer kjørestil, alt ettersom hvilken modell og type han kjører. Ikke minst kjenner han hver sving og hver bakke. I tospann med I-See-systemet blir det effektivt.
– Bilen er fantastisk i de fleste tilfellene, men i noen tilfeller må du overstyre den når du vet bedre enn bilen hvordan det fungerer akkurat der og da. Volvo jobber best på lavt turtall. Begynner du å stresse den opp så jobber den ikke like bra, men den bruker mer diesel. Du må la bilen gjøre det meste av jobben, forklarer Veimo.
– Jeg bruker adaptiv cruisecontrol, men jeg trykker den bort der bilen ikke vil rulle, for jeg vet den vil rulle likevel. Jeg utnytter terrenget, og drivstofforbruket går ned. Det billigste jeg har kjørt den ned på, fra Steinkjer til Oslo med 48–49 tonn totalt, er 3,57, fortsetter han.
I det hele tatt er det de konstante forbedringene hos Volvo som Veimo først og fremst lar seg imponere av. Hver ny modell er et solid fremskritt fra den forrige. Når neste bil skal bestilles er det liten tvil om hva Rolf Gunnar Veimo ønsker seg som makker på veien.
– Jeg vil ha en lastebil som beveger seg rolig fremover. Jeg vil ha det stille og fredelig på jobben. Volvo er også en bil du lett blir veldig trygg på å kjøre. Det gjør at jeg er Volvo-mann, sier veteranen avslutningsvis.
