ARBEIDSJERN: En Furukawa-hammer, produsert mellom midten av 80- og 90-tallet, montert på en Fiat Hitachi. Ankerløkken skrev avtalen med det japanske selskapet tidlig på 80-tallet. I dag er Furukawa deres viktigste produkt. (Foto: Ankerløkken)
ARBEIDSJERN: En Furukawa-hammer, produsert mellom midten av 80- og 90-tallet, montert på en Fiat Hitachi. Ankerløkken skrev avtalen med det japanske selskapet tidlig på 80-tallet. I dag er Furukawa deres viktigste produkt. (Foto: Ankerløkken)

Eventyret som startet ved en tilfeldighet

Tidlig på 80-tallet var Ankerløkken en helt fersk forhandler av Furukawa. Da de fikk problemer med en firetonns-hammer, forstod Ole Andreas Aaserud at de hadde valgt rett leverandør.

Publisert Sist oppdatert

– De lastet fire tonn stål på en jumbojet fra Japan til Europa. Deretter fraktet de hammeren videre med bil opp til Oslo. Det gikk kun få dager før kunden hadde fått en splitter ny hammer, sier en fortsatt lett storøyd daglig leder.

Det satte spor, og imponerte Aaserud voldsomt. Der og da kunne han konstatere at de hadde fått en meget solid leverandør i ryggen.

SVÆRT GODT FORHOLD: Ole Andreas Aaserud i Ankerløkken Equpiment får regelmessig besøk fra Furukawas toppledelse. Avtalen som ble signert på 80-tallet har vært viktig for begge parter. (Foto: Native Media)
SVÆRT GODT FORHOLD: Ole Andreas Aaserud i Ankerløkken Equpiment får regelmessig besøk fra Furukawas toppledelse. Avtalen som ble signert på 80-tallet har vært viktig for begge parter. (Foto: Native Media)

– En servicemann som jobbet hos oss på 80-tallet så en luftrigg over Slettefjell. En rigg som bare var satt til side, og på den stod det «Furukawa».

Ole Andreas Aaserud

– Det ble ikke en diskusjon engang. Furukawa hadde tillit til at det vi sa var riktig. Da skjønte vi at dette var et firma som ville noe, og slik har det egentlig vært hele tiden siden, fortsetter han.

Luftriggen på Slettefjell

Furukawa står for seksti prosent av aktiviteten til Ankerløkken Equipment AS. De har hatt en avtale med det japanske firmaet siden 1982, men skrur vi klokken tilbake, var det en tilfeldighet som bragte partene sammen.

– En servicemann som jobbet hos oss på 80-tallet så en luftrigg over Slettefjell. En rigg som bare var satt til side, og på den stod det «Furukawa», mimrer Ole Andreas Aaserud.

Det skulle vise seg å være starten på et eventyr. Et eventyr som fortsatt ikke har fått noen slutt.

Store på sikte- og knuseverk

Tilbake til det tidlige 80-tall:

En nysgjerrig Ole Andreas Aaserud tok opp telefonen og slo nummeret til (daværende) Oslo Handelskammer.

Hva- og hvem var Furukawa?

SVUNNE TIDER: Ankerløkken med utstilling av utstyr på Hellerudsletta på 80-tallet. I bakgrunnen et mobilt knuseverk, og til venstre et Finlay sikteverk. (Foto: Ankerløkken)
SVUNNE TIDER: Ankerløkken med utstilling av utstyr på Hellerudsletta på 80-tallet. I bakgrunnen et mobilt knuseverk, og til venstre et Finlay sikteverk. (Foto: Ankerløkken)

De kunne fortelle følgende: Det var et japansk selskap, og en av de aller største leverandørene av rigger og hydrauliske slaghammere. Det passet som hånd i hanske for Ankerløkken, som på den tiden var store på sikteverk, og spesielt knuseverk til industrien.

– Det var en naturlig konsekvens å se mot slaghammere. Vi så at det var et vekstmarked, og vi var hele tiden på jakt etter nye produkter, forklarer Aaserud.

En delegasjon fra Ankerløkken, med Aaserud i spissen, reiste ned til et møte med handelsattacheen ved den japanske ambassaden. Omsider endte det med signering av kontrakt med Furukawa.

– Det var slik det hele startet. Ganske tilfeldig, innrømmer Aaserud.

Men at det var en sjanse å ta går han ikke med på.

De var på Tokyo-børsen, og alt tydet på at det var et bra selskap. Jeg følte meg helt trygg.

Ole Andreas Aaserud

– På det tidspunktet var kvaliteten fra japanske produsenter veldig bra. Vi gjorde i tillegg en skikkelig research av selskapet. De var på Tokyo-børsen, og alt tydet på at det var et bra selskap. Jeg følte meg helt trygg, sier han.

Nye markeder

Det hele hadde gått som smurt. Mye takket være at Furukawa ikke var spesielt orientert mot vesten og Europa. Det var i det hele tatt et relativt nytt marked for japanske selskaper på den tiden. Ankerløkken ble det andre selskapet i Europa som ble forhandler av Furukawa.

Da var det naturlig for Ankerløkken å se utover det norske markedet, noe også Furukawa heiet på. De begynte å selge til det svenske markedet, men:

– Etter ett år fant jeg ut at det nærmest var umulig å selge slaghammere fra Norge til Sverige, så jeg etablerte et eget selskap i Sverige, forteller Aaserud.

Deretter utvidet selskapet til Finland, og senere også Danmark.

– Vi har vært heldige med kundene våre også, så det har vært vinn-vinn på alle mulige måter.

Ole Andreas Aaserud

– Furukawa var veldig fornøyde med at vi kunne håndtere alle de fire landene den gangen. Vi har fått et veldig godt forhold til- og veldig god backing fra Furukawa.

Produktene fra det japanske selskapet står fortsatt sterkt og robust i Skandinavia, men i dag har Ankerløkken solgt seg ut av både det svenske og det danske selskapet. Båndene er likevel ikke brutt. Aaserud har i etterkant sittet i styret i begge lands virksomheter, og sitter fortsatt i Sverige.

 2019: Furukawa er Ankerløkkens viktigste produkt.
 2019: Furukawa er Ankerløkkens viktigste produkt.

Smart signatur

At Aaserud er godt fornøyd med agenturet er det liten tvil om.

– Vi har vært heldige med kundene våre også, så det har vært vinn-vinn på alle mulige måter. Furukawa er vårt viktigste produkt, understreker han.

 

Kvaliteten fra produsenten har stort sett vært langt over tilfredsstillende for Ankerløkken, men helt i starten hadde de en serie Aaserud omtaler som «en litt røff utgave».

– Den hadde litt problemer med vibrasjoner i stikka, men dette var rundt midten av 80-tallet. Siden det har det bare utviklet seg positivt.

I dag er Furukawa store på verdensbasis.

– Furukawa er verdensledende når det gjelder produksjonsvolum. De er også blant de fremste når det gjelder teknisk utvikling på produktene, supplerer Ankerløkkens daglige leder.

Sett i bakspeilet var avtalen Ole Andreas Aaserud signerte i 1982 en genistrek. Tilfeldig, kanskje, men like fullt en smart signatur.

– Det vi gjorde da har i ettertid vist seg å være veldig bra, konstaterer han.

Selv det, et understatement.